Tilbake

Ikke bare god livskvalitet – men også kvalitet i døden.

Temaet for Olavsfestdagene 2018 er KROPP. Hva gjør man når den begynner å bli sliten? Lite er så sikkert som at alle skal dø en dag, burde man da snakke mer om døden? Hvordan møter samfunnet menneskene som er i livets siste fase? Ulike måter å forholde seg til det uunngåelige ble diskutert på Vestfrontmøtet på mandag.

tirsdag 31. juli, kl 15:57

Temaet for Olavsfestdagene 2018 er KROPP. Hva gjør man når den begynner å bli sliten? Lite er så sikkert som at alle skal dø en dag, burde man da snakke mer om døden? Hvordan møter samfunnet menneskene som er i livets siste fase? Ulike måter å forholde seg til det uunngåelige ble diskutert på Vestfrontmøtet på mandag.

AV: Christian Hallvard Dahl Nielsen og Simon Folkman Hedland (foto)

Døden sto på dagsorden en solfylt mandag ettermiddag. Som om ikke temaet var alvorlig nok på egen hånd, bidro den heftige vinden som herjet Vestfrontplassen til en følelsen av at dette var et krevende emne.


Fra venstre: Møteleder Håkon Haugsbø, Kjell Grandhagen og Liv Wergeland Sørbye. Foto: Rune Clutch Johansen.

Møtet startet med en sterk samtale mellom Haugsbø og Kjell Grandhagen, tidligere etterretningssjef og generalløytnant i Hæren. I nyere tid har han også blitt rammet av en uhelbredelig kreftsykdom. De snakket om hvilken betydning døden hadde hatt gjennom Grandhagens karriere som yrkesmilitær, både som soldat med ansvar for egne handlinger og liv og som befal med ansvar for andres. Selv om han ikke lenger har denne jobben er død fremdeles et tema som preger ham, med mindre det skjer et medisinsk gjennombrudd regner Kjell med å dø av beinmargskreften.

Til tross for dette virket det ikke som at man hørte på en dødssyk mann. Tvert imot fortalte Grandhagen om et godt og aktivt liv, lite preget av dødstanker. Som den gode soldaten han er velger Kjell å holde døden på armlengdes avstand.

Hvordan dø “best mulig”?

Professor Liv Wergeland Sørbye lever tettere på døden, hun har nemlig forsket på hvordan den døende blir påvirket av omgivelsene rundt seg. Sørbye fortalte om ulike opplevelser knyttet til det å dø, enten det finner sted alene på sykehjem eller hjemme sammen med familien.

Man snakker ofte om betydningen av at eldre må ha god livskvalitet, men sjeldnere om en såkalte dødskvaliteten. Litt i kontrast til Grandhagen vektla Sørbye verdien av å forsone seg med døden og finne sjelefred i riktig tid. Hun tok opp flere spørsmål knyttet til hvordan vi som samfunn forholder oss til døden som fikk undertegnede til å gå i egne tanker.

Tydeligvis rammet ordene hennes flere enn bare meg, da hun fikk hyppig applaus gjennom samtalen. En ting jeg eksempelvis ikke hadde tenkt på var dette: i dagens Norge opplever mennesker som lever sine siste dager på institusjon at de ikke alltid har de samme religiøse referansene som sine pleiere, eller at pleierne simpelthen ikke har tid til å diskutere det store spørsmålene sammen med dem. Derfor var det fint at Liv oppfordret oss som var til stede til å bli besøksvenner. I det store og det hele mente Sørbye at vi burde snakke mer om døden, det er tross alt noe vi alle skal møte.

Kristopher Schau er en som har trukket døden fram i det offentlige ordskiftet. I 2009 gav artisten ut boka «På vegne av venner», som handlet om hans opplevelser etter å ha dratt i flere kommunale begravelser der fellesnevneren var at det ikke fantes kjente pårørende. Selv om dette begynner å bli noen år siden, er ikke dette et tema som har gått ut på dato. Schaus erfaringer fungerte både som en bevisstgjøring om at mange dør i ensomhet og en påminnelse om å være til stede for våre nærmeste – også etter at de har forlatt oss.

Pleie og stell av den døde kroppen

Den siste møtedeltakeren var Kjell Endre Bonesrønning. De siste ti årene har han arbeidet for Svanholm begravelsesbyrå, og han fortalte om nordmenns vaner knyttet til det å ta farvel med avdøde venner og familie. En av tjenestene han tilbyr er kosmetisk rekonstruksjon av kropper som ikke er presentable for de pårørende. Bonesrønning brakte den fysiske delen av døden inn i møtet, noe møteleder Haugsbø spilte på da han engasjerte publikum med to alvorlige spørsmål: Har du noen gang sett et dødt menneske? Kunne du tenkt deg å hjelpe til med å pleie et familiemedlems døde kropp?

De aller fleste rakk opp hånden ved det første spørsmålet, og rundt en tredjedel ved det andre.

Selv rakk jeg ikke opp hånden første gang, og gjorde det noe motvillig andre gang. Det ville kanskje vært en merkelig, men verdifull opplevelse. I det store og det hele var dette et møte som fikk en til å tenke på de større tingene, og siden døden angår oss alle tror jeg vi kan ha godt av å reflektere mer over den. Dersom man vil høre møtet i sin helhet er det tilgjengelig på nettsiden til NRK Radio.

Selv døden kan spøkes med

Etter Vestfrontmøtet var over pratet vi med Kristopher Schau for å høre hva han satt igjen med.
Da siste del av møtet dreide seg om begravelser, var vi nysgjerrige på hvordan den karen ønsket at sin fremtidige bortgang skulle markeres. Dette var faktisk noe han hadde tenkt på ganske nylig, senest på reisen opp til Olavsfestdagene. Dødsangsten inntraff da han skulle lande på Trondheims forblåste lufthavn – en kjent følelse for mange av oss. Det skulle ikke ta lang tid før dødsangsten slapp taket, han kom nemlig til å tenke på det morsomme testamentet som lå klart til hans eventuelle bortgang. For ikke å ødelegge overraskelsesmomentet var det dessverre ikke mye han kunne røpe, men han hintet til at hans bortgang kan komme til å “prege bybildet”. Basert på det man har sett av artistens tidligere påfunn har han utvilsomt lagt spennende planer, men da det ble litt feil å skulle glede seg til Schaus død lot vi temaet ligge.

Spørretime med ekspert på synd

Schau er også kjent som en TV-personlighet, blant annet fra den kontroversielle serien “De syv dødssyndene” som kort fortalt gikk ut på at han skulle begå hver av disse syndene. I episoden som omhandlet ‘Vrede’ lar Kristopher seg omskjære. Før jeg vet ordet av det skyter min spontane makker fra hofta: Olav den Hellige ble helgenkåret blant annet fordi hans hår og negler hadde grodd etter hans død. Kommer forhuden tilbake etter man dør?

– Kristopher: He-he, nei. Det gjør den ikke.

Det er ikke hver dag man møter en mann som er ekspert på synd. Som de øltørste studentene Simon og jeg er, måtte vi derfor benytte sjansen til å få klarhet i et spørsmål som vi lenge hadde grublet på: Er det syndig å ikke drikke Dahls når man er i Trondheim?

– Kristopher: Definitivt, man må være lokalpatriot.

Da var det avgjort, en gang for alle. Man må drikke lokalt dersom man ønsker å holde seg på den sikre siden.

     
Logo Miljøfyrtårn