Tilbake

TEMASAK: Nidarosdomen – et evig oppussingsobjekt

Marie Louise Anker er doktor ingeniør og ble i tillegg sivilarkitekt i 1982. Hun er født i Oslo med har bodd i Trondheim «tre fjerdedeler av livet». Hun har også tidligere drevet med kulturminnevern, og arbeidet 15 år med Verdensarven i Røros. Hun er president i ICOMOS, organisasjonen av fagfolk som arbeider med Verdensarven. Og hun har dessuten vært gjesteprofessor i Kina i fire år.  

EN KIRKES ANATOMI

Nidarosdomen er viet, ikke til St. Olav, men til den hellige treenighet. Det er det dyreste byggverk i Norges historie. Domen sysselsatte på det meste under middelalderen steinhoggere, murere, snekkere, tømrere, smeder, syersker og malere i hundre år, omtrent 200 i tallet, i sommerhalvåret. En fjerdedel var faglærte og hentet fra utlandet, resten var lokale arbeidsfolk.   Korskirke Nidarosdomen er en korskirke, med en lang øst-vestakse og en kortere nord-sørakse (tverrskipet). Koret med oktogonen og høyalteret mot øst og skipet mot vest. Byggingen startet i år 1160 med tverrskipet, oktogonen kom i år 1200 med tårnet i midten. Tverrskipene er i tung, romansk stil, mens resten er gotisk. En lettere, lysere og høyere stil.   Fundamentet Under kirken er det først to meter fast leirjord og deretter fem meter sand og grus ned til grunnvannet. Murveggene, mellom 120 og 220 cm tykke, hviler på fast sand og har ikke sunket. Veggene er laget i tre deler, med en indre og ytre mur, og med løs stein og pukk mellom. Gamle og knuste ornamenter ligger også i mellomrommet. Murblokkene er 50 cm lange, 35 cm brede og 20 cm høye. De veier omtrent 100 kilo hver. Blokkene måtte heises 30-40 meter opp, gjerne med en tredemølle. Men hjul på 2,5 meter i diameter kunne en mann løfte 500 kilo.   Nesten ferdig Kirken var nesten ferdig bygget i 1240 bortsett fra vestskipet, mens en høy og bred skjermfront mot vest, eller falsk fasade, med skulpturer var ferdig rundt år 1300. Dermed var den nesten uforandret helt til 1531.   Pilegrimer Domen var en opprinnelig en katolsk pilegrimskirke hvor man mottok gaver. Pilegrimene var kledd i kjortel med stav, skreppe og bredbremmet hatt som var brettet opp foran. Der bar de gjerne merker med hvilke steder de hadde besøkt. Pilegrimene kom fra Nord-Tyskland, Nederland, Sverige og Danmark i tillegg til Norge. Et par tusen hvert år. Norge var i år 1300 et robust samfunn med mer enn 400 000 innbyggere, før nedgangen begynte. I Trondhjem bodde det 2500 - 3000 mennesker.   Det brenner 1328 kom den første storbrannen, men kirken ble restaurert i løpet av tjue år. Da hadde «den lille istiden» begynt å sette sine fire hundre år lange spor, i tillegg til den store hungersnøden fra 1315 til 1317, Svartedauden fra 1349 og hundreårskrigen mellom England og Frankrike fra 1356. Nitti prosent av prestene i Europa døde under pesten, i tillegg til to tredjedeler av Norges befolkning, mens Nidaros var nordgrensen for pesten. De fire hundre årene under den lille istiden ga jorda mindre avkastning enn før, og det var få mennesker igjen til å dyrke den. Norge, og mye av resten av Europa, gikk faktisk i en slags dvale.   Flere branner 1432 kom andre storbrann etter et lynnedslag. Røff restaurering av tak til 1450. 1483 skjedde siste kongekroning på mer enn tre hundre år i Nidarosdomen. 1531 brant kirken for tredje gang, sammen med nesten hele byen. Vestskipet og søndre tverrskip ble helt ødelagt, men hullene ble bare murt igjen. Tårnet var borte, koret var ødelagt, og det hvelvede taket var borte og erstattet med tretak. Norge var nå et lutfattig land under danske konger, og en ny trosretning ble introdusert, nemlig lutheranismen.   Protestantisk kirke 1537 ble Hellige Olavs skrin ødelagt og restene sendt til København. 1585 var Nidarosdomen blitt en protestantisk kirke. 1564 tar svenskene Nidaros. 1650 får kirken nytt spir på 70 meter, tilsammen 110 meter over bakken. 1658 kommer svenskene på ny. 1660 blir Trondhjem ført tilbake til Norge. Under dansk konge.   Gravplasser Mellom år 1500 og til 1800 kunne rike kjøpe gravplasser under kirkegulvet, eventuelt et lite gravkapell inne kirken eller i et tilbygg, eller i en privat krypt. Nærmere 1000 lik ble således liggende inne i kirken, og det førte til en forferdelig stank under varme sommerdager. Mange holdt seg unna. Andre metoder for å skaffe midler til kirken var å bygge små private pulpitter eller avlukker, opptil femti stykker, som hang langs veggene inne i kirken med plass til et par mennesker i hver. Pulpittene hadde gjerne egen inngang eller trapper opp, og meningen var for eierne å holde seg varme. Kirken var ikke oppvarmet om vinteren, vintrene var mye kaldere enn nå, og mangelen på vindusglass gjorde at det trakk noe forferdelig. Stoler var det ikke i kirken, ikke benker heller. Husk at Nidarosdomen var en eneste stor brannruin i disse hundreårene.   Det brenner igjen 1681 er det storbrann i byen, og kirken blir igjen totalskadd. Man passer på å anlegge nye, rette og brede gater i byen, for eksempel Munkegaten. Kirken bygges sakte opp igjen. 1687 slår lynet ned i spiret. Det blir utbedret. 1689 blåser spiret ned. 1708 er det ny bybrann og kirken blir rasert igjen. Glassvinduene sprenger og alt treverk brenner opp. 1718 angriper svenske general Armfeldt Trondhjem, men gir opp forsøket på å ta byen. Kirken bygges halvhjertet opp igjen. 1719 er det på ny lyn og torden og ny brann, og kirken er igjen en ruin uten orgel, uten klokker og uten glass med sotsvarte vegger og et provisorisk tretak. 1740 blir kirken gjenoppbygget, dels i barokk stil både ute og inne. Kirken fikk orgel, men dette ble tatt vekk i 1930 og restaurert på 1990-tallet som kirkens orgel nummer to, Orgelet er nå det eneste barokke i kirkerommet.   1814 1814 måtte Fredrik 6. avstå Norge til Sverige, 427 år etter at Margrete hadde ført kongemakten til Danmark. På Eidsvoll ble det bestemt at kongen skal krones og salves i Nidaros. Nå var kirken plutselig blitt selve nasjonalmonumentet, men faktum er at den var en forfallen ruin. 1818 ble kong Karl Johan kronet i Nidaros. 1830 ble altertavlen flyttet til Vår Frues kirke, hvor den fremdeles befinner seg. Nidarosdomen ble pusset opp, men nå var klassisismen på mote. 1840 laget billedhugger H. Michelsen de tolv apostlene til oktogonen i øst.   Arkitektstrid 1842 - 1860 var det strid om restaureringen. Tyske Schirner, arkitekt, ville rekonstruere mens Aa. O. Vinje, antikvar, ville bevare. Kroning av Karl 4.. 1867 kupper arkitekt Schirner bevaringsarbeidet. 1869 begynner rekonstruksjonen, dessverre med teglstein og sement, ikke stein, kalk og mørtel. 1872 kommer en ny arkitekt, bergenseren C. Christie. Han arbeider med kirken i mer enn 30 år, og fjerner all barokk. Alle gravene i gulvet fjernes og nytt marmorgulv legges. 1901 er kirken ferdig, bortsett fra vestskipet og Vestfronten. Dette har vært en lang ruin uten tak helt siden 1531. 1905 er arbeidet med skipet i gang. 1906 krones kong Haakon 7. med tak av tøydraperier.   Ny krangel 1906 er det full krangel om Vestfronten, både om høyde, bredde, utsmykning, rosevindu og skulpturer. 1909 er ny arkitekt O. Nordhagen, og arbeidet går fremover. 1915 diskuterer «alle» restaureringen, fra Stortinget og nedover. 1923 blir Nordhagens planer godtatt. Gustav Vigeland deltar som skulptør rundt på hele kirken, glassmalerier blir satt inn og rosevinduet i vestveggen lages. 1930 er kirken nesten ferdig og Trondhjem omdøpes til Nidaros. 1931 endres byens navn til Trondheim. Skulpturene til vestveggen er i full produksjon. 1940 stopper krigen all bygging. 1965 blir det første tårnet på vestveggen ferdig. 1969 blir det andre tårnet ferdig. Stillasene blir tatt ned og vestfronten er ferdig, bortsett fra at enkelte skulpturer fremdeles mangler. 1982 blir den siste av i alt 55 skulpturer og 21 relieffer o.l. montert. Det tok 50 år å bli ferdig. 1991 krones kong Harald 5 i Nidarosdomen.   Nå er den såkalte kongeporten på sørsiden revet ned og skal rekonstrueres.   Nidarosdomen er sammen med Vigelandsparken i Oslo landets største skulpturpark.   [gallery ids="7009,7007,7008"]  

mandag 25. juli, kl 19:50

Hvorfor har vi i dag en så flott domkirke i Trondheim? Fordi noen hundre mennesker bygde den for 900 år siden? Ja, men viktigere er det at noen få har tatt vare på den de siste 150 årene. Arkitekt og ingeniør Marie Louise Anker er sjef for restaureringsarbeidet av det som var en stygg ruin i 1814.

Av Gunnar Gjertsen

Olavsfestdagene i Trondheim ville vært utenkelig uten Nidarosdomen. Alt dreier seg om en liten, unnselig kirke som begynte å vokse seg stadig større og mektigere for nesten tusen år siden. Kirken som huser kisten med levningene etter Olav den hellige, som har brent ned en rekke ganger, som har blitt plyndret og rasert til den ble stående som en ruin i fire hundre år, og hvor menigheten til tider måtte stå i en iskald og trekkfull kirke med sotflekkede vegger og planketak. Ganske annerledes enn den flotte katedralen vi har i dag.

Men ingen ting blir av seg selv, noen må både ta ansvar og ta i et tak, og sjefen for dette arbeidet i dag er avdelingsdirektør for restaureringen av kirken, Marie Louise Anker.

Men tror hun at Olav den hellige fremdeles ligger inne i kirken?

– Ja, jeg tror det. Det er en såkalt «begrunnet myte», og mye tyder på at den myten faktisk er sann. Men det er ikke sikkert at vi noen gang får det endelige beviset for det. Og det er kanskje heller ikke så viktig.

EN NASJONALHELLIGDOM

Nidarosdomen er først og fremst bygget til Guds ære, men den har også vært et symbol på makt og vilje hos folket. Og den sies å være Norges nasjonalhelligdom. Er du enig?

– Ja, i høyeste grad. For meg er kirken først og fremst et kulturminne, og da tenker jeg på den fysiske siden av kirken. Det er restaureringen som er mitt felt, ikke den åndelige delen.

Nidarosdomen er mektig og flott å se på, men det har den vel ikke alltid vært.

– Nei, langt i fra. Det finnes kulturminner som er pene og som er stygge, men uansett kan de være verneverdige. Nidarosdomen er likevel noe mer, med spesielt høy symbolverdi, siden den er et symbol både for den norske statsdannelsen og for innføringen av kristendommen i Norge. Men jeg er ikke domkirkearkitekt, for kirken er ferdig bygget, nå driver vi bare med restaurering.

RESTAURERE ELLER BYGGE NYTT?

Restaurering kan umulig bety bare en ting. Hvordan forholder man seg til krav om moderne fasiliteter som elektrisk strøm og vannrør i en bygning fra middelalderen?

– Det blir alltid vurderinger når nytt kommer i tillegg til det gamle og opprinnelige. Det må se ordentlig ut og det må hjelpe det gamle til en bedre funksjon. Og det nye må absolutt ikke fremskynde forfall. Denne kirken skal faktisk «stå til evig tid».

Det er stadig vekk høyrøstede diskusjoner om hva vi skal gjøre med det gamle når det nye presser seg på. Er det noen faste lover?

– Nei, det er alltid kamp om hvordan byer eller bygninger skal se ut. Om man skal restaurere eller bygge nytt. Egentlig er det utrolig at forholdsvis lille Trondheim har dette kjempestore byggverket og har klart å bevare mesteparten i så mange år.

EN ENORM ARBEIDSINNSATS

– Det jeg er mest fascinert over er hvordan de klarte å organisere byggingen den gangen. Dessuten vet vi at hundrevis av mennesker var i sving med byggingen hele sommerhalvåret. Og tenk på at de bygget Erkebispegården samtidig med Nidarosdomen! Hvordan fikk de for eksempel tak i fagarbeiderne? De måtte jo komme helt fra Frankrike og England. Men det gjenstår store forskningsarbeider fremdeles, selv om de arkeologiske utgravningene er gjort. Ellers vet vi ikke så mye om de 400 årene etter reformasjonen, der er vi ganske blanke når det gjelder kunnskaper.

En rask summering viser meg at kirken må veie over 2000 tonn, hvordan i alle dager klarte man å finne stein og bygningsmaterialer til kirken?

– Stein, det vil si kleberstein, fant man rundt byen, blant annet i Øysand, 17 kilometer borte. Og da måtte de råhugge den til på stedet, og frakte den til byen med båt eller med hest og vogn.

Er det noe ukjent ved byggemåten?

– Ikke egentlig. Middelaldermørtel klarer vi fint å gjenskape, av sand og kalk pluss forskjellige fremmede stoffer. Slik mørtel er mye bedre enn sement, for sement puster ikke, men trekker til seg vann og slipper ikke vannet igjen.

IKKE EGENTLIG SÅ GAMMEL

Alle vet at Nidarosdomen er en middelalderkirke, og mange blir nok skuffet når de får høre hvor mye som er nytt og moderne av det vi ser. Enig?

– Ja, jeg ble også skuffet da jeg forsto at alle de mer enn 70 skulpturene i vestveggen i tillegg til rosevinduet er laget for mellom femti og hundre år siden. Altså i moderne tid. Men vi kan ikke snakke usant til folk, vi må innrømme at Vestfronten og store deler av resten av kirken ikke er et middelalderbyggverk.

Ser arkitekten på kirken først og fremst som en religiøs institusjon eller som et kulturbygg?

– For meg er den først og fremst et kulturminne, men siden den fortsatt er i bruk, må den tilpasses dagens liturgiske former. Det er en kirke, men min oppgave er å være advokat for et kulturminne som alle skal oppfatte som sin egen.

VERN FOR BRUK ELLER VERN FOR BEVARING?

Har alle arkitekter det samme synet på hva som er viktig ved en restaurering eller har hver av dem forskjellige oppfatninger? Med andre ord, hva er de verneteoretiske perspektivene?

– Arkitekter før meg, særlig etter at de begynte den store restaureringen midt på attenhundretallet, har valgt svært forskjellige strategier i restaureringsarbeidet. For øyeblikket har vi faktisk en utstilling i Erkebispegården hvor vi viser dette mangfoldet. Verneteoriene er teorier, ikke noen form for vitenskap, men på den annen side har det utviklet seg et internasjonalt regelverk på feltet. Dette utvikler seg videre i forskjellige retninger, avhengig av om vi snakker om vern for bruk eller vern for bevaring, altså konservering.

Kom med eksempler!

– Ja, riksdagsbygningen i Berlin ble dels ødelagt av brann før krigen og av bomber og ranater under krigen, og den skulle bygges opp igjen. Den ble restaurert for å fungere som en ordentlig riksdag, med åpenhet hvor man kan se at det foregår noe. Det var viktigere at det symbolske ble beholdt, mer enn det identiske.

Bør alt det gammelt bevares? Alt fra gamle trikker til halvnye hotell?

– Nei, jeg er ikke så opptatt av at det er gammelt i seg selv. Jeg må se verdiene i det gamle før jeg er villig til å bevare.

Hvilke verneteorier finnes det?

– Det viktigste vi må finne ut er grad av opprinnelighet. Dernest må vi vurdere beliggenhet og landskapet rundt, bygningstekniske ting, materialer, og formål med bygningen.

Hvordan ser du symbolverdien av et byggverk?

– Jeg må vurdere eventuell storhet, hvor gammelt det er, hvor mektig eller viktig det er, og hvordan det oppfattes av folk. Dette er i høyeste grad skjønnsmessig, og man må ha trening i det. Og utdannelse. Det viktigste er å unngå at liv går tapt, og dermed må bevaringen av et kulturminne bli nummer to.

Kan man kopiere et gammelt kulturminne?

– Nei, det er hverken mulig eller ønskelig. Det som er viktig er å få kunnskap om fortidens mennesker, for det gjør at vi kan forstå oss selv og vår tid. Forstå hvor vi kommer fra og hvor vi går hen.

KIRKEN FORSVINNER I MENGDEN

Og ditt oppdrag er å komme fra eller gå hen?

– Mitt oppdrag er «hvor kommer vi fra». Domkirken er faktisk det eneste byggverk som er nevnt i grunnloven av 1814 og dermed er det så viktig å kunne historien vår. Selv om halve kirken lå i ruiner på det tidspunktet. Siden har det vært uendelige diskusjoner og krangler om restaureringen, særlig om vestfronten. Stortinget bestemte under den såkalte «systemstriden» hvilket spor restaureringen skulle ta.

Hvilken logikk lå det i det?

– Vi skulle ikke bare klarlegge mulighetene for å bruke bygget, men det skulle også se bra ut, være sikkert å bruke, og i tillegg skulle vi ta vare på fortidens tanker og ideer.

Er det noe som burde vært gjort med domkirken nå?

– Ja, i høyeste grad, bokstavelig talt. For kirken i bybildet er i ferd med å bli borte. Nå bygger man høyere og høyere i sentrum uten en tanke på at domkirken blir borte. Til og med spir og tårn forsvinner blant høye tak, særlig fra sjøsiden.

Hvem har makt til å gjøre noe med det?

– Kirken har ikke på langt nær så stor og dominerende makt lenger, og bra er vel det. På den annen side undergraver både stat, kommune og private symbolverdien i domkirken, nemlig tilblivelsen av den norske staten for tusen år siden.

Nå skal jo stat og kirke skilles ad neste år, vil det ha noe å si for domkirken eller for ditt arbeide?

– Nei, det får ingen innflytelse. Restaurering er et statlig foretagende, av Nidarosdomen vel å merke, dette er den eneste kirken på fastlandet som er under statlig forvaltning.

TURISTENE ER VIKTIGE

Hvem eier domkirken? Du og jeg og alle andre?

– Ingen vet hvem som eier Nidarosdomen, og det er heller ikke viktig. Det som er viktig er at staten har ansvaret for restaureringen, men den dekker faktisk ikke mer enn 50 prosent av utgiftene. Resten må vi tjene inn selv ved billettinntekter o.l.

Med andre ord, turister som flommer til kirken er bra? Flest mulig?

– Ja, pussig nok, for vi er avhengig av dem. Heldigvis sliter de svært lite på Nidarosdomen. Derimot ser vi at andre kirker, ikke minst Borgund stavkirke, nå nærmest er nedslitt av alle turistene. En stavkirke er av tre, Nidarosdomen er av skikkelig stein og dermed robust. Men vi trenger ikke horder av besøkende. Det vi trenger er noen turister, alle pilegrimene, de lokale og Olavsfestdagene hvert år. Turistene betaler, men de lokale er viktigst for oss.

 

MARIE LOUISE ANKER

Marie Louise Anker er doktor ingeniør og ble i tillegg sivilarkitekt i 1982. Hun er født i Oslo med har bodd i Trondheim «tre fjerdedeler av livet». Hun har også tidligere drevet med kulturminnevern, og arbeidet 15 år med Verdensarven i Røros. Hun er president i ICOMOS, organisasjonen av fagfolk som arbeider med Verdensarven. Og hun har dessuten vært gjesteprofessor i Kina i fire år.

 

EN KIRKES ANATOMI

Nidarosdomen er viet, ikke til St. Olav, men til den hellige treenighet. Det er det dyreste byggverk i Norges historie. Domen sysselsatte på det meste under middelalderen steinhoggere, murere, snekkere, tømrere, smeder, syersker og malere i hundre år, omtrent 200 i tallet, i sommerhalvåret. En fjerdedel var faglærte og hentet fra utlandet, resten var lokale arbeidsfolk.

 

Korskirke
Nidarosdomen er en korskirke, med en lang øst-vestakse og en kortere nord-sørakse (tverrskipet). Koret med oktogonen og høyalteret mot øst og skipet mot vest. Byggingen startet i år 1160 med tverrskipet, oktogonen kom i år 1200 med tårnet i midten.

Tverrskipene er i tung, romansk stil, mens resten er gotisk. En lettere, lysere og høyere stil.

 

Fundamentet
Under kirken er det først to meter fast leirjord og deretter fem meter sand og grus ned til grunnvannet. Murveggene, mellom 120 og 220 cm tykke, hviler på fast sand og har ikke sunket. Veggene er laget i tre deler, med en indre og ytre mur, og med løs stein og pukk mellom. Gamle og knuste ornamenter ligger også i mellomrommet. Murblokkene er 50 cm lange, 35 cm brede og 20 cm høye. De veier omtrent 100 kilo hver. Blokkene måtte heises 30-40 meter opp, gjerne med en tredemølle. Men hjul på 2,5 meter i diameter kunne en mann løfte 500 kilo.

 

Nesten ferdig
Kirken var nesten ferdig bygget i 1240 bortsett fra vestskipet, mens en høy og bred skjermfront mot vest, eller falsk fasade, med skulpturer var ferdig rundt år 1300. Dermed var den nesten uforandret helt til 1531.

 

Pilegrimer
Domen var en opprinnelig en katolsk pilegrimskirke hvor man mottok gaver. Pilegrimene var kledd i kjortel med stav, skreppe og bredbremmet hatt som var brettet opp foran. Der bar de gjerne merker med hvilke steder de hadde besøkt.

Pilegrimene kom fra Nord-Tyskland, Nederland, Sverige og Danmark i tillegg til Norge. Et par tusen hvert år.

Norge var i år 1300 et robust samfunn med mer enn 400 000 innbyggere, før nedgangen begynte. I Trondhjem bodde det 2500 – 3000 mennesker.

 

Det brenner
1328 kom den første storbrannen, men kirken ble restaurert i løpet av tjue år. Da hadde «den lille istiden» begynt å sette sine fire hundre år lange spor, i tillegg til den store hungersnøden fra 1315 til 1317, Svartedauden fra 1349 og hundreårskrigen mellom England og Frankrike fra 1356. Nitti prosent av prestene i Europa døde under pesten, i tillegg til to tredjedeler av Norges befolkning, mens Nidaros var nordgrensen for pesten. De fire hundre årene under den lille istiden ga jorda mindre avkastning enn før, og det var få mennesker igjen til å dyrke den. Norge, og mye av resten av Europa, gikk faktisk i en slags dvale.

 

Flere branner
1432 kom andre storbrann etter et lynnedslag. Røff restaurering av tak til 1450.

1483 skjedde siste kongekroning på mer enn tre hundre år i Nidarosdomen.

1531 brant kirken for tredje gang, sammen med nesten hele byen. Vestskipet og søndre tverrskip ble helt ødelagt, men hullene ble bare murt igjen. Tårnet var borte, koret var ødelagt, og det hvelvede taket var borte og erstattet med tretak.

Norge var nå et lutfattig land under danske konger, og en ny trosretning ble introdusert, nemlig lutheranismen.

 

Protestantisk kirke
1537 ble Hellige Olavs skrin ødelagt og restene sendt til København.

1585 var Nidarosdomen blitt en protestantisk kirke.

1564 tar svenskene Nidaros.

1650 får kirken nytt spir på 70 meter, tilsammen 110 meter over bakken.

1658 kommer svenskene på ny.

1660 blir Trondhjem ført tilbake til Norge. Under dansk konge.

 

Gravplasser
Mellom år 1500 og til 1800 kunne rike kjøpe gravplasser under kirkegulvet, eventuelt et lite gravkapell inne kirken eller i et tilbygg, eller i en privat krypt. Nærmere 1000 lik ble således liggende inne i kirken, og det førte til en forferdelig stank under varme sommerdager. Mange holdt seg unna.

Andre metoder for å skaffe midler til kirken var å bygge små private pulpitter eller avlukker, opptil femti stykker, som hang langs veggene inne i kirken med plass til et par mennesker i hver. Pulpittene hadde gjerne egen inngang eller trapper opp, og meningen var for eierne å holde seg varme. Kirken var ikke oppvarmet om vinteren, vintrene var mye kaldere enn nå, og mangelen på vindusglass gjorde at det trakk noe forferdelig. Stoler var det ikke i kirken, ikke benker heller. Husk at Nidarosdomen var en eneste stor brannruin i disse hundreårene.

 

Det brenner igjen
1681 er det storbrann i byen, og kirken blir igjen totalskadd. Man passer på å anlegge nye, rette og brede gater i byen, for eksempel Munkegaten. Kirken bygges sakte opp igjen.

1687 slår lynet ned i spiret. Det blir utbedret.

1689 blåser spiret ned.

1708 er det ny bybrann og kirken blir rasert igjen. Glassvinduene sprenger og alt treverk brenner opp.

1718 angriper svenske general Armfeldt Trondhjem, men gir opp forsøket på å ta byen. Kirken bygges halvhjertet opp igjen.

1719 er det på ny lyn og torden og ny brann, og kirken er igjen en ruin uten orgel, uten klokker og uten glass med sotsvarte vegger og et provisorisk tretak.

1740 blir kirken gjenoppbygget, dels i barokk stil både ute og inne. Kirken fikk orgel, men dette ble tatt vekk i 1930 og restaurert på 1990-tallet som kirkens orgel nummer to, Orgelet er nå det eneste barokke i kirkerommet.

 

1814
1814 måtte Fredrik 6. avstå Norge til Sverige, 427 år etter at Margrete hadde ført kongemakten til Danmark. På Eidsvoll ble det bestemt at kongen skal krones og salves i Nidaros. Nå var kirken plutselig blitt selve nasjonalmonumentet, men faktum er at den var en forfallen ruin.

1818 ble kong Karl Johan kronet i Nidaros.

1830 ble altertavlen flyttet til Vår Frues kirke, hvor den fremdeles befinner seg. Nidarosdomen ble pusset opp, men nå var klassisismen på mote.

1840 laget billedhugger H. Michelsen de tolv apostlene til oktogonen i øst.

 

Arkitektstrid
1842 – 1860 var det strid om restaureringen. Tyske Schirner, arkitekt, ville rekonstruere mens Aa. O. Vinje, antikvar, ville bevare. Kroning av Karl 4..

1867 kupper arkitekt Schirner bevaringsarbeidet.

1869 begynner rekonstruksjonen, dessverre med teglstein og sement, ikke stein, kalk og mørtel.

1872 kommer en ny arkitekt, bergenseren C. Christie. Han arbeider med kirken i mer enn 30 år, og fjerner all barokk. Alle gravene i gulvet fjernes og nytt marmorgulv legges.

1901 er kirken ferdig, bortsett fra vestskipet og Vestfronten. Dette har vært en lang ruin uten tak helt siden 1531.

1905 er arbeidet med skipet i gang.

1906 krones kong Haakon 7. med tak av tøydraperier.

 

Ny krangel
1906 er det full krangel om Vestfronten, både om høyde, bredde, utsmykning, rosevindu og skulpturer.

1909 er ny arkitekt O. Nordhagen, og arbeidet går fremover.

1915 diskuterer «alle» restaureringen, fra Stortinget og nedover.

1923 blir Nordhagens planer godtatt. Gustav Vigeland deltar som skulptør rundt på hele kirken, glassmalerier blir satt inn og rosevinduet i vestveggen lages.

1930 er kirken nesten ferdig og Trondhjem omdøpes til Nidaros.

1931 endres byens navn til Trondheim. Skulpturene til vestveggen er i full produksjon.

1940 stopper krigen all bygging.

1965 blir det første tårnet på vestveggen ferdig.

1969 blir det andre tårnet ferdig. Stillasene blir tatt ned og vestfronten er ferdig, bortsett fra at enkelte skulpturer fremdeles mangler.

1982 blir den siste av i alt 55 skulpturer og 21 relieffer o.l. montert. Det tok 50 år å bli ferdig.

1991 krones kong Harald 5 i Nidarosdomen.

 

Nå er den såkalte kongeporten på sørsiden revet ned og skal rekonstrueres.

Nidarosdomen er sammen med Vigelandsparken i Oslo landets største skulpturpark.

 

 

Kjøp billett